Du er her

Paula forteller

Brenner for de pårørende

Sønnen var 16 år og rusavhengig. Han fikk etter hvert hjelp. Det skulle imidlertid gå nesten 20 år før mor Paula ble tilbudt noe som kunne hjelpe henne videre som pårørende, som menneske. Skylden og skammen i alle år var enorm.
 

-Jeg sa aldri til noen at sønnen min var rusmisbruker, til det var skammen altfor stor. Det forteller Paula Marie Aursø (59). I dag lever hun et godt liv og brenner for å hjelpe andre pårørende. Men det har tatt lang tid å komme dit. Det er bare få år siden hun selv fikk nøkkelen til å komme videre i livet sitt. Kontakten med pårørendekonsulent Reidun Ramberg ved Lærings- og Mestringssenteret hos Kompetansesenter for Rus Midt-Norge (KoRus) ble vendepunktet.

Fokus på meg selv
-Reidun sa jeg skulle på kurs for å lære å ta vare på meg selv. Så jeg ble med på et helgekurs for pårørende. Bare det å treffe andre likesinnede, å kunne dele historier. Men det nye var at fokuset ikke skulle være på misbrukeren, men på oss, de nærmeste. På meg selv. For meg ble det en helt ny verden, ei tidsrekning før og etter kurset. Da først klarte jeg å begynne å sette grenser for min egen sønn. Han hadde bodd delvis hos meg, delvis hos min eksmann. Jeg hadde vært en muliggjører, gjorde alt det praktiske for ham som klesvask og matlaging. Levde med trusler. Men nå kokte det til slutt over for meg og jeg ga ham et ultimatum: Slutte å ruse seg eller flytte. Han valgte å flytte.
Beskyldt for sønnens misbruk
Sønnen var 16 år da han fortalte foreldrene at han hadde et rusproblem, da var han allerede avhengig. – Han hadde rusa seg siden han var 13, forteller Paula. Cannabis og etter hvert amfetamin. Ungdommen kom inn til samtaler hos psykiatrisk ungdomsteam (PUT) ved den gang Regionsykehuset i Trondheim. –Vi nærmeste pårørende ble ikke involvert. Først da han hadde gått der jevnlig et halvt år ble familien kalt inn til samtale. Da fikk jeg mitt livs sjokk: Fikk beskjed om at de hadde konkludert med at sønnen vår var blitt rusavhengig som følge av sin mors oppdragelse. Jeg fikk verden i hodet, å få en sånn beskyldning var veldig ødeleggende og har preget livet mitt kanskje mer enn jeg vil innrømme.
Gikk alle kurs
Men da Paula først hadde starta med å kurse seg ble hun ustoppelig. Hun ler. –Ja, i løpet et par år jeg tok alle kursene som fantes, gjennom Landsforbundet mot Stoff (LMS). Endringene hos meg sjøl var så store, det var fantastisk. En ting er såklart å lære seg å sette grenser for den rusavhengige, som i utgangspunktet er grenseløs. Men det å lære å sette grenser for meg selv og hva jeg kunne gjøre er helt grunnleggende, understreker Paula. –Jeg ser meg selv i en helt annen rolle enn tidligere. Det å få avstand til det hele har hjulpet meg i bevissthetsprosessen.
-Er sønnen din rusfri i dag?
-Jeg skulle ønske jeg kunne si det, men han ruser seg nok i mindre grad. Det er et valg han tar å gjøre det. Ja, jeg er mor, men han er for lengst voksen og må ta ansvar for seg selv. Jeg kjenner at jeg lever greit med det nå.
Mor til en narkoman
-Å legge skylda på meg. Slik de gjorde den gangen. Jeg har tenkt mye på hva de faktisk gjorde! Jeg var mor til en narkoman, ja, men å legge skylda på meg for at det skjedde. Det var ikke min skyld, selvsagt. Alle ønsker jo at barna skal følge normen, få et godt liv. Men jeg vet at også alenemødre ble utsatt for samme påførelse av skyld. Den rusavhengige har alltid et valg, poengterer Paula. – Rusmisbruk er fortsatt så tabubelagt og stigmatiserende, nederst på rangstigen.
Stort engasjement
59åringen som bor i Malvik har et stort hjerte og et brennende pårørendeengasjement, og har nå blitt kursleder. Hun er pårørendeguide hos Møteplass ved Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin ved St. Olavs Hospital. Her ser hun hvor viktig dette fellesskapet er for de pårørende som kommer dit. Selv deler hun sin historie, og hun er tilgjengelig for de som ønsker å prate. Selv har Paula tidligere blitt hjulpet av samtaler ved NKS Veiledningssenter i Stjørdal, og hun er tilgjengelig som ressursperson, har fortalt sin historie i mange sammenhenger.  
-Få de pårørende på banen!
-Jeg vil gjerne bruke meg selv mer enn det jeg gjør i dag. Det er så ekstremt viktig å få de pårørende på banen så tidlig som mulig, gi dem kunnskap om hvordan de kan takle å ha en rusavhengig i familien og til å ta vare på seg selv. De blir nesten uten unntak syke i en prosess med å ha en rusavhengig som en av sine nærmeste. Om de får den innsikt de trenger kan de bli en stor ressurs som kan bidra mye i forebyggende arbeid. Med å jobbe aktivt ut mot pårørende er jeg helt sikker på vi kunne unngått en del langtidssykemeldinger, kanskje hadde enkelte klart seg bedre og sluppet å bli uføre. Hadde jeg hatt mulighet ville jeg jobbet med pårørende på heltid, helt klart! fastslår Paula som jobber i en administrativ stilling hos NTNU.

Av Ingunn Nesset, 901 57 551

 

NKS Kløverinstitusjoner

NKS Kløverinstitusjoner er eid av Norske Kvinners Sanitetsforening. Vi er et felles ressurs- og utviklingsselskap som yter tjenester til virksomheter eid av lokale NKS-foreninger.

kloverinst175.png

Norske Kvinners Sanitetsforening

N.K.S. Veiledningssenter for pårørende eies av Norske Kvinners Sanitets-forening. Sanitetskvinnene har et stort og bredt samfunns-engasjement.

nks175.png

Ideelt nettverk

NKS Kløverinstitusjoner er medlem av Ideelt Nettverk og direktør Mette Kalve er for tiden koordinator av nettverket.

ideelt-nettverkx175.png

 

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer