Vi snakker mye om pårørenderollen og hvordan den er hos oss på Veiledningssenteret, men hvordan er det å være pårørende i tillegg til alle de andre rollene du har i andre sammenhenger?
Mange som er pårørende kan oppleve at de føler seg utenfor når de er i sosiale settinger, eller når de er med venner og kjente. Det kan handle om mye, men ofte handler det om å føle seg annerledes, sliten og at «ingen» forstår hvordan du har det. Kanskje handler det også om at du holder på pårørenderollen som en hemmelighet? I løpet av et liv er du i mange ulike settinger, og det kan være fint å fokusere på å prøve å være den du er, istedenfor hvem det forventes at du er avhengig av situasjonen.
Det kan være godt å få være seg selv med venner, kjente og familie, og slippe å bare være pårørende hele tiden, for du er jo tross alt så mye mer! Mange sier at det å være pårørende opptar store deler av også det sosiale livet og at nettopp det settes på vent på ubestemt tid. Det er lett å isolere seg når du har det vanskelig, men ofte føler du deg bare enda mer ensom og alene. Det å være pårørende kan føles altoppslukende, men det er viktig å ikke glemme at du fortjener å koble av og gjøre hyggelige ting for deg selv, uansett om noen du er glad i sliter enten psykisk eller/og med rus. Det er viktig å gi plass og rom til deg selv og dine ting, og det er ikke egoistisk.
Du behøver ikke å fortelle alle om hva du står oppi, men kanskje du har en lojal venn du kan snakke med som i det minste vet om hva du står i, og som gir rom for at dagene dine kan gå opp og ned. Det er godt å kunne få lov til å være akkurat slik du føler deg, og å ikke måtte ta på en maske for å late som at alt er bra hele tiden. Ingen har det bra hele tiden, pårørende eller ikke. Alle fortjener å kunne være seg selv og for seg selv, ikke bare være til for noen andre.